Hei Har fått noen positive tilbakemeldinger, som "Du er tøff som går ut som dame", "så fin du er i dag", og "du har blitt flinkere med sminken siden første gang jeg traff deg". OK, trivelig og alt sånt. MEN, hvem, hva hvordan er jeg? Det greieste er å si at jeg er en biologisk mann som liker å kle meg i kvinneklær og fremstå som kvinne for en stund. Som oftest bare en time eller to av praktiske årsaker. Behovet/trangen kommer og går i bølgedaler og henger litt sammen med praktiske hensyn, familie, studier, overskudd... Jeg har en stund skilt veldig mine mellom mine to kjønnsuttrykk. Når jeg er mann er jeg Mann/cowboy, er jeg kvinne prøver jeg å finne fram til og uttrykke den kvinnen jeg også er. Men nå i det siste har jeg kommet fram til at et slikt skille ikke funker, det er riktig at det er et skille, men ikke så klart og heller ikke så tidsavgrenset. Det er kanskje riktigere å si at når jeg er kvinne er jeg mann med litt ekstrautstyr koblet på hjernevindingene. Dette ekstrautstyret kobler fra litt mannsjåvinisme og kobler inn litt mykere verdier. Fikk jeg en mulighet ville jeg levd som kvinne i en lengre periode. Men det ville ikke være aktuelt å skifte kjønn permanent, men det å prøve det ut over litt tid ville vært OK. For å bli bedre kjent med meg selv som kvinne, få mer oversikt over hva det egentlig innebærer å være kvinne. For det er ikke bare klærne, det er mer rundt det å være kvinne enn det å kunne gå i skjørt. Det jeg går rundt og føler på nå, prøver å finne fram til, er kanskje ikke den store utagerende transvestismen, men mer en hjemmekoselig og privat sak som egentlig bare angår meg, og min bruk av min fritid. Derfor har jeg ikke problem med å forstå de som trives i skapet, og egentlig ikke vil fortelle om det eller stå fram med det overfor familie eller andre. Og da blir det en manneting på en måte. For kvinner vil dele slike ting med andre, snakke om det, føle på det, bli kjent med det. De forlanger nærmest at vi transer skal stå fram og bekjenne våre synder, fordi vi vil jo være kvinner. Vil jeg det? Ja og nei. Mitt mannlige ego sier nei, dette er mitt og det vil jeg beholde for meg selv, jeg vil ikke dele dette med andre. Mitt kvinnelige ego, vil gå ut vise og seg fram og dele seg med andre, sladre med en venninne, dele oppskrifter osv. Og det er denne dobbeltheten i meg selv jeg arbeider med å finne ut av. Og kanskje jeg ikke finner en løsning på dette filosofiske dilemmaet, men bare lever litt i skapet og litt på gata, alt etter som. Og det er jo også en løsning?

Klem og alt sånt Anne-Randi Noenganger

PS Godt Nyttår DS

-- Anne-Randi (anneran@sol.no), February 04, 2001